Ett år til rundt år…
I går var det bursdag igjen – en ganske så grei en, faktisk. En god dag på jobb, middag ute med ungene, hjem for kake og blomster – både fra sambo (hva pønsker han på..?) og partnerne på Domenetorget – og som en perfekt avrunding delte jeg en flaske vin og noen tanker med naboen.
I dag var jeg avgårde og handlet bursdagsgave; den ultraportable laptopen jeg nevnte i forrige blogginnlegg. Neida, vi stresser ikke med ting her i gården. ;) Nå fikk jeg altså en til slutt, og fargen ble… *trommevirvel* blå! Den er ganske stilig, med svak metallic finish, men jeg tror nok at jeg vil sette på et “skin” både for å gjøre den mer personlig og for å beskytte mot riper. Jeg ble på forhånd advart mot Acer pga skjermstørrelsen, andre ultraportable har 10″ skjermer mens dennes er på 8,9″ (det finnes riktignok en nyere Aspire One modell med 10″). Jeg testet den i butikken, og fant ut at størrelsen ikke var noe problem. Det er ingen sidelengs scroll, det er høyden som er lavere enn på standard skjermer (oppløsningen er 1024×600). Jeg valgte Linux-versjonen, noe som innebærer flashminnekort og ikke vanlig harddisk. Ulempe: mindre lagringsplass (men 8GB skulle jo holde en stund), fordel: ingen bevegelige deler og dermed mindre risk for at noe skal gå i stykker mens den fraktes rundt i en veske. Ja, og så starter den opp _mye_ kjappere enn noen Win-drevet pc jeg har eid..! Det er en utfordring å lære seg et nytt operativsystem, å installere noe på Linux er ganske annerledes enn på Windows..! Ingen .exe-filer man kan dobbeltklikke på for så å lene seg tilbake til installeringsprosessen er ferdig her, nei! Rent praktisk innebærer det at inntil videre er jeg “stuck” med en nynorsk versjon av Firefox som jeg ikke er videre begeistret for. For meg har nynorsk et vakkert og høytidspreget uttrykk, og jeg er ikke helt vant med at pcen min leser dikt for meg.. Jeg får se om jeg tar turen ovenom butikken og får noen til å vise meg, eller om det blir en kveld på Google.
Med dukkehobbyen går det glimrende! “Familien” min teller nå omtrent 30 dukker av ymse slag, fra Pullip til kuleleddsdukker. Det er nesten merkelig hvor oppslukende denne hobbyen er, jeg har ikke følt en lignende glede og iver siden jeg tok opp igjen fotografering for noen år siden. Jeg så noen beskrive stundene de tilbringer med dukkene som zen-øyeblikk, og det er søren meg sant. Noen minutters dilling med parykker, fjesmaling og antrekk får virkelig pulsen ned på et godt nivå, jeg kan ikke riktig beskrive det. Jeg vil tro de fleste som har en hobby som fenger dem føler det på samme måte.
